Festlig lag på et eller annet forsamlingshus utgikk til fordel for kjærestetur med maken min til Finland, for å teste hvor mange runder kroppen min ville takle å løpe rundt og rundt på innendørsbane i Espoo Esport i løpet av et døgn. Fantastisk festlig, for den som liker slikt, man treffer nemlig likesinnede og får fråtse i gode matbiter og herlig sportsdrikk! Etter hvert som løpsfesten utarter seg, opplever man dessuten at enkelte må legge seg, noen må spy mens atter andre sjangler rundt uten å ense noen verdens ting. Ganske mye likt som en god gammeldags bygdefest, -noen er nærmest hyperaktive og flyr rundt i fykende fei, -mens andre daffer rundt med hodet på snei. Den eneste forskjellen fra et skikkelig fyllekalas er nok unnlatelse av slåsskamper og bråk. Akkurat det har jeg til gode å se, i mine ultralange løp!
Før Espoo følte jeg meg utrolig avslappet, til tross for at løpemil hadde måttet vike for til fordel for skitrening i forbindelse med at julehøytida kimet inn og ut! Desemberløpinga var dessuten satt på minimal i restitusjonsfasens tegn etter at kroppen min ble tappet fullstendig ned på Bisletts aller lengste julebord!
Jeg gjorde meg derfor ikke altfor store forhåpninger.. Jeg gledet meg og følte at jeg ville løpe det jeg var god for og se hvor langt jeg kom. Noen tanker gjør man seg likevel, ettersom jeg i 2015 og 2016 passerte henholdsvis ganske omtrent 145 og 137 km etter halvløpt 48-timersløp på Bislett. Jeg tenkte på forhånd at 150 km kanskje kunne være et realistisk mål. Vel vitende om at man faktisk ganske sjelden på forhånd kan vite hvordan det går.
I lange løp er det mange faktorer som spiller inn, og små ting kan gjøre voldsomme utslag, alle slags veier. Et ultraløp er alltid en egen reise, der jeg møter nye utfordringer og stadig lærer nye ting.
Jeg valgte derfor å møte opp med et ekstremt åpent sinn. Jeg ante egentlig ikke helt hva jeg gikk til. Men gledet meg til tross for at jeg følte at jeg kanskje hadde løpt litt lite etter jul. Vinterstid vil jeg normalt prioritere skisko framfor løpesko, så fikk også dette løpet bli en test på hvordan kroppen responderte etter flere økter på ski enn antall løpemil.
Supersupport-Team besto foruten maken min av ultralegenden Erik Nossum og Stig Andy Kvalheim. De to sistnevnte helproffe. Jeg følte meg usedvanlig privilegert og ytterst takknemlig over å få støtte av disse folka og det var fantastisk å ha maken min der. Han sto meg bi hele døgnet igjennom!
Starten gikk klokka 12, lørdag 25. februar. Da hadde vi 24 timer til rådighet, framfor oss, der vi skulle løpe rundt på en 390 meters innendørsbane, for å samle så mange kilometer vi bare klarte.
Åpne så rolig som man kan, før man forsøker å finne flyten, i et tempo man tror man kan holde, -lenge! Jeg valgte å starte med mine letteste sko: Altra The One, som jeg hadde løpt de 30 siste timene på Bislett med, i november. Det var som å flyte rundt på myke tøfler. Kroppen fungerte fint, humøret var på topp, alt var bare herlig. Per Audun og Guro passerte meg gang på gang i et forrykende tempo, alltid like blid. Hilde og Cecilie kom også løpende med tommel opp og smil, -hver gang de løp forbi. De norske jentene hadde som mål å løpe 210 km, for å kvalifisere seg til VM. Jeg er ikke helt der, så jeg var storfornøyd med at jeg ikke ble liggende så voldsomt langt bak. Det var som en drøm, -de første 6-8 timer. Så kom kvalmen, og stivheta, Låra ble stokk stive og jeg jeg fikk slite med følelsen av å være skikkelig spyklein resten av løpetida. Jeg som er så glad i mat, jeg som aldri har slitt med å ta til meg næring, jeg som eter alt, med det største velbehag og koser meg med mat og drikke mens jeg løper. Denne helga fungerte matinntaket ikke. Maken min ble bekymret: "du spiser jo ingenting" ! Jeg prøvde, -du som jeg prøvde: alt som jeg vanligvis elsker å spise vokste i min munn. Jeg gikk til og med så langt at jeg tok i mot matbiter fra vårt utmerkede supportteam som jeg spyttet ut på andre siden av bana, når de ikke så det, -lurte dem litt for å slippe unna matmaset! Etter en stund fikk jeg i meg noen teskjeer havregrøt, samt et par pastasommerfugler uten saus. Etter det gikk det litt bedre.
Jeg drakk litersvis med farris og greide etterhvert å ete pærer. Noe tørket frukt fikk jeg også ned. Ellers takket jeg nei til alt som normalt ville fristet meg. Sportsdrikken klarte jeg ikke, men etter hvert fikk jeg i meg både cola og kaffe samt endel gelegodteri. Det fungerte på et vis ettersom hodet ikke var beredt til å gi opp. Hodet hadde bestemt at jeg skulle stå den av og holde til siste slutt, og få så mange kilometer som jeg bare klarte!
Uti de sene nattetimer, ble det fryktelig tungt, farta gikk ned og jeg ble så usigelig trøtt som jeg aldri har vært. Jeg lengtet bare etter å krype inn i armkroken til maken min, der jeg sjanglet rundt som en zoombie! La meg sove noen minutter, ba jeg! Tre-fire ganger tror jeg. Samtidig som jeg fikk massert låra, før det var på`n igjen. Slik holdt vi det gående hele natta igjennom. På 24-timersløp snur man løperetning hver 6. time. Snuinga er alltid noe man ser fram til. Det skjer noe samtidig som man vet at man har greid å tilbakelegge stadig mer av løpet sitt. Noe av de største oppkvikkerne var meldinger vi fikk fra folk heime i Norge som fulgte med. Meldingene fikk vi utdelt på lapper underveis, og jeg skal si de var med på å løfte meg. Jeg fikk meldinger fra norske ultraløpere som jeg knapt har hilst på som fortalte meg at jeg var sterk og skulle stå på, jeg fikk heiarop og ros: TUSEN HJERTELIG TAKK! Dere vet nok selv hvor mye det betyr, jeg skal aldri glemme dere for det! Hver og en av dere får en ekstra stjerne hos meg som for alltid vil skinne.
Klokka 6 på morgenen var det klart for siste vending. Dagslyset begynte å sige inn og jeg kjente at det luktet godt av kaffe. Jeg måtte gå endel og forsøkte å gå så raskt som jeg kunne. Jeg er 100% sikker på at jeg gikk med maxpuls flere perioder. Kvalmen steg betraktelig hver gang jeg forsøkte å øke fart. Jeg følte meg stokk stiv og da det gjenstod tre timer hadde jeg 17 km igjen for å nå 150 km. Supportteamet var ivrig, -de mente jeg kunne greie det. Selv var jeg en smule i tvil, men bestemte meg for at jeg skulle gi alt jeg hadde. Jeg fulgte med på klokka hver eneste runde og sjekket kilometertid. Det var på håret, at det kunne gå, så jeg turde ikke kjøre på, mer enn akkurat det som var nødvendig, livredd for å "sprekke" Jeg visste jeg måtte jobbe beinhardt tida ut , hvis det i det hele tatt skulle være mulig, men sluttet aldri å håpe på at det ville løsne til slutt.
Etter en tid hadde jeg greid å jobbe meg inn på riktig side av klokka, -og jeg forsto at om jeg bare holdt det gående uten for mye stopp, så skulle det gå! På slutten tror jeg til og meg at jeg greide å øke fart en smule. Da sluttsignalet endelig gikk, og vi stoppet opp, var jeg så stiv og støl og rørt til tårer at jeg bare sto og grein. VI hadde klart det! For en overveldende fantastisk seier! 151,113 kilometer.
Tusen Takk til ALLE som bidro til at dette ble mulig!
Jeg er ytterst takknemlig, ydmyk og stolt. Nå vet jeg hvor jeg står og har et utgangspunkt å jobbe med, for som jeg sier:
Var det jævlig? JA!
Gjør vi det igjen? JAAA!!!!
Espoo Endurance: TUSEN TAKK
Lenker:
Kondisreportasje
Resultater
Espoo Endurance24
Jeg har fått endel spørsmål i ettertid om hvordan slike løp foregår, og hva som er lov og ikke.
Tidsløp er i utgangspunktet enkelt. Du har en bestemt tid: 6-12-24 eller 48 timer der du skal løpe så langt du greier. Den som klarer flest kilometer er den som vinner.
Hver og en må finne sin vei, du kan gå og løpe og hvile når det passer deg, farta bestemmer du selv, det er ingen forhåndsbestemt "hviletid". Kunsten er å holde!
Kommentarer