Tåsjödalen Classic Ski 2017

Nytt renn, Ny Racerapport: Skirenn er Maratontrening av beste sort, satser på at det også fungerer som brukbar ultratrening som godt nok alternativ til løpemil i den totale kilometersamling.
To skimaraton, to helger på rad, går faktisk ganske bra, sjøl om maken min mente jeg var trøtt, da jeg klagde på dårlig feste og dårlig gli, under vår lille oppvarming. "Du er for trøtt i dag, du orker ikke å sette ned foten ordentlig" -konkluderte han, og snudde på skia og pekte på festesmurningen. Men klok som han er la han på ekstra feste hos kjærringa si, og unnlot dermed videre diskusjon, før starten skulle gå!
I fjor fraus vi på oss en horde av lausonger da vi gikk, så denne søndagens temperatur må sies å være direkte perfekt. Ettersom jeg nå var helt alene i gammelkjerringklassen; 50 pluss, var jeg faktisk sikret klasseseier allerede før start, om jeg bare greide å karre meg til mål, dette hverken visste eller tenkte jeg på før etterpå, men dog!

Starten gikk klokka ti: først ei fin lita femkilometersløyfe, så to runder à 18 km. Temperaturen lå rundt minus 7, og vakkert som vanlig i soloppgangen, ved Tåsjödalen, men noe hardvind ved starten, det blafra godt i flagga, for å si det sånn. Vinden merket vi knapt noe til, da vi kom oss inn i skogen, kun med unntak av ei ganske lang slette et godt stykke ut i "langrunden". Ikke noe problem, speakeren håpet på rekordtid, da man anså løypene for å være raske denne søndagen den 29. januari!

Med to-tre-timers kjøretur foran oss fikk jeg også denne søndagsmorgen øve meg på å stå opp i skikkelig tid. Matlysten er noget begrenset klokka fem om morgenen men vi fikk smurt oss en skikkelig matpakke så var vi berget. Det er lite med serveringsteder på veien så mat for hele dagen var viktig å ta med. Vel fremme fant vi samme bord som i fjor, rigla oss til før vi kom oss ut for å teste ski og klær. Når man sitter flere timer unna og kun har værmeldingen å stole på når man planlegger dagens antrekk er det viktig å komme seg ut i sporet for å kjenne om man skal kle mer av eller på, før selve rennet går.



Ved Tåsjøberget var stemningen på topp, 
med svensk dansemusikk, snøscootere 
og folk som kokte utekaffe og grilla korv.


Så var det klart, bare å stille seg opp på start, kjente like før at den sedvanlige tissepause burde vært lagt inn litt nærmere siste liten, det er altså ganske så merkelig det der, men det er akkurat som det er en liten nerveskvett som absolutt skal vekk akkurat når man skal gå på start! Jeg unngikk derfor å springe til skogs, jeg tenkte som så at det er bare å gå, så fikk jeg heller stoppe underveis, hvis det skulle knipe skikkelig på. Det knep ikke mer, for etter at starten var igang, kjente jeg nok at det maken min hadde sagt, var helt sant: -jeg var litt trøtt i dag, men formen var ikke ille, problemet var kun at alle de andre gled forbi, og jeg hadde ikke sjangs til å henge på noen av dem. Et par damer som jeg visste fra før, var sterkere enn meg, fikk bare gå, men så var det jo noen andre folk der og, som jeg syntes jeg nurde ha greid å holde halen på. Nei Nei! -jeg fikk gå mitt eget løp, -det er det jeg pleier, og etter en stund er det helt normalt at jeg går der så og si aleine.

Så lite alene som i år, har jeg foresten sjelden vært, jeg hadde nemlig folk både foran og bak selv etter at racerne var løpt forbi. Første sløyfa gikk rimelig greit, gode ski og så virka det som jeg omsider holdt på å våkne litt. Det føltes til og med som jeg hadde grei nok fart, sjøl om jeg var overbevist om at jeg ikke hadde noen bak. Ei god stund uti første langrunden snubla jeg litt, kom meg opp på beina igjen før jeg fortsatte og gikk. 

Tok hjertelig imot en liten slurk sportsdrikk ved hver eneste matstasjon og takket pent. Det hele gikk ganske smertefritt, inntil jeg snubla i nok en unnakjøring! Ja Ja- to snublings får holde for i dag, tenkte jeg, " nå må du jaggu skjerpe deg!!!" -snakker med meg sjøl er jeg vant til å gjør`- og ber til høyere makter om at ingen hører meg, der jeg skravler i veg!

Banner gjør jeg foresten og, -i motbakker når jeg ikke har feste nok til å gå, annet enn bakglatte fiskebein! Sisterunden hadde jeg mer eller mindre følge med ei ungjente som gikk på fellski. Vi pratet litt underveis, -hun hadde feste, -jeg hadde gli, så tenkte vi at vi kunne samarbeide litt, slik at kunne komme inn på ei god tid! 

Men da jeg snubla for tredje gang og kræsja med en busk gled hun fra og jeg tenkte at jeg nok ikke fikk se henne igjen mer i dag, der jeg strevde på med å komme meg løs, -ha ha -sjeleglad for at ingen så meg! Ha ha -maken hadde nok enda mer rett enn han visste selv- kjerringa hans var visst jaggu både trøtt og sløv i dag!

Men gamle damer skal man ikke kimse av, -om de er treige, kan de jaggu være seige! Jeg jobba meg innpå følget mitt igjen og sammen greide vi å ta igjen en kar, så var det bare å kjøre på de siste kilometrene som var igjen. Bra med unnabakker gjorde at jeg atter gled i fra, men tenkte at hun kom nok sigende i motene på slutten igjen.
Da målet nærma seg, ga jeg på det jeg hadde før mål, og grusa mi ega tid både fra forrige helg og samme løp i fjor. 3.09 kom jeg inn på som førsteplass av alle meg i damer over femti; ingen  foran, -ingen bak HURRA- ha ha ha !! Nå ligger jeg faktisk ganske bra an til en brukbar sammenlagtstilling i klassen min i Jemtland Skitour, -bare jeg orker å gå, enda et par renn!

Maken min hadde  foresten også et greit renn, han gikk stort sett hele tiden sammen med damevinneren. Men om du et kikk på nesen hans tar, ser du at også denne kar, hadde ramla litt denne dag!

Til slutt vil jeg gi honnør og ros til hun som alltid står og passer på ved dusjene og har ordnet det så lekkert hun bare kan med levende lys og er hyggelig blid som ei sol: 

"-gikk du raskere i år enn i fjor?"

Er det virkelig mulig at hun huska meg?

Takk for oss, -vi kommer nok igjen!

Kommentarer