Enda et løp er gjennomført, og nå skal jeg skynde meg fort og "gæli" og dokumentere min niende Halvmaraton, før neste løp rekker å komme igang! -det er visst plutselig blitt en type løpeblogg dette, ja ja, -alle løp skal dokumenteres, det er usedvanlig viktig, dessuten skikkelig snedig, om ikke annet så for meg selv, for jeg glemmer jo endel, tidene for eksempel, og på halvmaraton er det faktisk en del av gamet, om man liker det eller ei. Så da gjelder det å ha sjølsikkerhet nok til å være stolt nok, over å ha gjennomført, uavhengig av hva slags tid man fikk klokka inn.
Og Ja, -det mener jeg, -jeg ønsker meg egentlig at fokuset skal flyttes mer over på gjennomføringen og løpegleden, for oss mosjonister. Som halvgammel lauparkjærring på mosjonistnivå, opplever jeg innimellom at enkelte kvier seg og aldri gir seg selv sjansen til å stille til start, pga at tidspresset kanskje kan dømme en stakkars sjel nedenom og ned. Til deg som føler det, vil jeg si, høyt og tydelig:
IKKE TENK PÅ DET ENGANG,
DRIT I HVA DU TROR AT NOEN
KANSKJE KAN MENE; TENKE ELLER SI,
HALVMARATON ER TØFT OG ARTIG OG KANSKJE DEN ULTIMATE DISTANSE MAN KAN PRØVE SEG PÅ. OG GLEM ALDRI:
DET ER FAKTISK LOV Å GÅ, -ikke hele distansen selvfølgelig, men noen minutter innimellom, og FØLELSEN ETTERPÅ, når du kommer til mål, -ja den er ubeskrivelig, totalt uavhengig av, hva slags løpetid du har!
Personlig demotiveres jeg, om klokka skal styre meg. Ja, jeg vil ha tida, når jeg stiller i løp, det er faktisk noe av poenget, å få registrert ei offentlig tid, for så å se om jeg er i stand til å forbedre meg.
Etter noen års løping konstaterer jeg at jeg har hatt jevn og bra framgang i å korte ned mi ega halvmaratontid. Det gir meg en slags bekreftelse på, at jeg trener forholdsvis riktig, dessuten er det bra for sjøltryggheten å se at man utvikler seg positivt og har mulighet til å forbedre seg, så lenge man ikke gir opp da, og med en smule fremgang er det straks litt mer artig.
Å melde seg på halvmaraton 2 uker etter et ultraløp, er ikke nødvendigvis noe godt sjakktrekk. I år har jeg hatt ett konkret stort løpemål, nemlig Ultravasan, alt annet har jeg ansett som bonus. At jeg sånn generelt har greid å forbedre mi ega halvmaratontid med ca. 5 minutter fra i fjor, er derfor ett stort pluss og en god opptur. I Trondheim hadde jeg ingen forventninger annet enn at jeg skulle få meg ei bra fartsøkt fordi jeg senere i måneden skal debutere på ordinær helmaratondistanse, og har vært usikker på hvor godt det vil gå, med et krevende ultraløp i kroppen. Jeg tenkte derfor på forhånd at greier jeg å løpe under to timer skal jeg være storfornøyd.
Vi ankom Trondheim Torg i god tid før kl. 10.00 da starten på helmaraton gikk, denne gang NM, -faktisk. Det er nemlig alltid artig å se maratonløperne, når de er i gang. Så er det klart for å varme opp litt, bytte om, veksle noen ord med kjenninger her og der, og passe på at man kommer til startpuljen sin i god nok tid. Alt fungerte egentlig nesten bedre enn fryktet, og jeg kjente at ja jeg skal nå løpe så raskt jeg kan, og så får vi se hvor lenge jeg holder.
Jeg pleier aldri å se på klokka underveis, (med mindre jeg løper kjempelangt da) jeg pleier å starte den et minutt eller to før starten går, og så får den seile sin egen sjø, mens kroppen min skal få styre det jeg selv gjør. Jeg forsøker å finne en slags flyt, og kjenne etter hvor raskt og lett jeg kan løpe for å holde hele distansen ut. Jeg registrerer at mange bruker mye tid på å kikke på klokka si, mens de løper, og jeg spekulerer litt i hva som gjør at de da kan bli i stand til å løpe bedre og raskere? Det er visst noe jeg ikke har skjønt, for hos meg fungerer det motsatt. Jeg må kjenne at jeg er i kontakt med meg sjøl, og når jeg kjenner at jeg løper det jeg kan, kunne ikke ti ville hester greid å presse meg mer, i alle fall ikke ei klokke som sier ett eller annet tall. Og når man stiller opp i løp skal man jo løpe det man kan, eller hur?
Når jeg løper slik, vil jeg alltid vite når jeg har passert målstreken at i dag har jeg løpt det beste jeg kan, og da kan jeg ikke være annet enn fornøyd med løpet mitt, helt uavhengig av hva slags sluttid jeg fikk.
Starten i Trondheim Halvmaraton Lørdag 5. september gikk ganske greit, jeg kjente feltet nok gikk litt for fort, så jeg holdt igjen og lot alle dem som ville bare fare forbi. Jeg sa til meg selv, nei det går for fort, dette kjøret greier ikke jeg. Men det var i forhold til de andre, i forhold til meg selv, syns jeg faktisk at jeg løp ganske godt. Bedre enn forventet faktisk, noe jeg i løpet av den første mila fikk bekreftet, da jeg greide å henge på fartsholderen til 1.55-ballongen ganske bra. 1.55 er jo faktisk persetida mi det da, så det var slett ikke ille. Etter ei stund seig 1.55-ballongen langsomt fra, men jeg hadde fortsatt 2-timers-ballongen bak, -jeg så ham faktisk aldri. På siste halvdel fikk jeg æren av å løpe sammen med 4-timersballongen for helmaraton, og hodet mitt regnet og koklet fort i hop følgende: "greier jeg å holde følge med ham skal jeg komme inn rundt 1.57, ettersom starten min gikk 1 t og 57 min. etter helmaratonstarten."
Til tross for at kroppen kjentes tung, og jeg følte virkelig at dette var en skikkelig tung halvmaraton, syns jeg selve løpet gikk overraskende bra. Jeg greide til å med å innbille meg at jeg hadde løpt inn til ei tid rundt 1.57, uten at vi fikk sjekka det før på ettermiddagen da vi satt i bilen på tur heim.
Vel vel, maken min hadde greid å sette "gammelmannspers" på 1.28, men tida mi var det kul umulig å finne. På resultatlistene så det faktisk ut til at jeg ikke hadde starta i det hele tatt. DNS -What?? usj-hjæælp!!!
ÅÅÅÅ nei og nei, det viste seg at brikken min ikke hadde funka og derfor var det ikke registrert noen tider underveis, men arrangøren forsikret meg om at de hadde backupløsning så alt skulle ordne seg. Ja Ja, -så var det bare å vente da, og det ordna seg til slutt, og Trondheim Halvmaraton kan krysses av som gjennomført, og legges til i lista mi og tida jeg fikk, ble slik: 1:59:51
Så nå gjenstår å se om denne økta funka godt eller dårlig som oppkjøring til hel i Berlin????
Og Ja, -det mener jeg, -jeg ønsker meg egentlig at fokuset skal flyttes mer over på gjennomføringen og løpegleden, for oss mosjonister. Som halvgammel lauparkjærring på mosjonistnivå, opplever jeg innimellom at enkelte kvier seg og aldri gir seg selv sjansen til å stille til start, pga at tidspresset kanskje kan dømme en stakkars sjel nedenom og ned. Til deg som føler det, vil jeg si, høyt og tydelig:
IKKE TENK PÅ DET ENGANG,
DRIT I HVA DU TROR AT NOEN
KANSKJE KAN MENE; TENKE ELLER SI,
HALVMARATON ER TØFT OG ARTIG OG KANSKJE DEN ULTIMATE DISTANSE MAN KAN PRØVE SEG PÅ. OG GLEM ALDRI:
DET ER FAKTISK LOV Å GÅ, -ikke hele distansen selvfølgelig, men noen minutter innimellom, og FØLELSEN ETTERPÅ, når du kommer til mål, -ja den er ubeskrivelig, totalt uavhengig av, hva slags løpetid du har!
Personlig demotiveres jeg, om klokka skal styre meg. Ja, jeg vil ha tida, når jeg stiller i løp, det er faktisk noe av poenget, å få registrert ei offentlig tid, for så å se om jeg er i stand til å forbedre meg.
Etter noen års løping konstaterer jeg at jeg har hatt jevn og bra framgang i å korte ned mi ega halvmaratontid. Det gir meg en slags bekreftelse på, at jeg trener forholdsvis riktig, dessuten er det bra for sjøltryggheten å se at man utvikler seg positivt og har mulighet til å forbedre seg, så lenge man ikke gir opp da, og med en smule fremgang er det straks litt mer artig.
Å melde seg på halvmaraton 2 uker etter et ultraløp, er ikke nødvendigvis noe godt sjakktrekk. I år har jeg hatt ett konkret stort løpemål, nemlig Ultravasan, alt annet har jeg ansett som bonus. At jeg sånn generelt har greid å forbedre mi ega halvmaratontid med ca. 5 minutter fra i fjor, er derfor ett stort pluss og en god opptur. I Trondheim hadde jeg ingen forventninger annet enn at jeg skulle få meg ei bra fartsøkt fordi jeg senere i måneden skal debutere på ordinær helmaratondistanse, og har vært usikker på hvor godt det vil gå, med et krevende ultraløp i kroppen. Jeg tenkte derfor på forhånd at greier jeg å løpe under to timer skal jeg være storfornøyd.
Vi ankom Trondheim Torg i god tid før kl. 10.00 da starten på helmaraton gikk, denne gang NM, -faktisk. Det er nemlig alltid artig å se maratonløperne, når de er i gang. Så er det klart for å varme opp litt, bytte om, veksle noen ord med kjenninger her og der, og passe på at man kommer til startpuljen sin i god nok tid. Alt fungerte egentlig nesten bedre enn fryktet, og jeg kjente at ja jeg skal nå løpe så raskt jeg kan, og så får vi se hvor lenge jeg holder.
Jeg pleier aldri å se på klokka underveis, (med mindre jeg løper kjempelangt da) jeg pleier å starte den et minutt eller to før starten går, og så får den seile sin egen sjø, mens kroppen min skal få styre det jeg selv gjør. Jeg forsøker å finne en slags flyt, og kjenne etter hvor raskt og lett jeg kan løpe for å holde hele distansen ut. Jeg registrerer at mange bruker mye tid på å kikke på klokka si, mens de løper, og jeg spekulerer litt i hva som gjør at de da kan bli i stand til å løpe bedre og raskere? Det er visst noe jeg ikke har skjønt, for hos meg fungerer det motsatt. Jeg må kjenne at jeg er i kontakt med meg sjøl, og når jeg kjenner at jeg løper det jeg kan, kunne ikke ti ville hester greid å presse meg mer, i alle fall ikke ei klokke som sier ett eller annet tall. Og når man stiller opp i løp skal man jo løpe det man kan, eller hur?
Når jeg løper slik, vil jeg alltid vite når jeg har passert målstreken at i dag har jeg løpt det beste jeg kan, og da kan jeg ikke være annet enn fornøyd med løpet mitt, helt uavhengig av hva slags sluttid jeg fikk.
Starten i Trondheim Halvmaraton Lørdag 5. september gikk ganske greit, jeg kjente feltet nok gikk litt for fort, så jeg holdt igjen og lot alle dem som ville bare fare forbi. Jeg sa til meg selv, nei det går for fort, dette kjøret greier ikke jeg. Men det var i forhold til de andre, i forhold til meg selv, syns jeg faktisk at jeg løp ganske godt. Bedre enn forventet faktisk, noe jeg i løpet av den første mila fikk bekreftet, da jeg greide å henge på fartsholderen til 1.55-ballongen ganske bra. 1.55 er jo faktisk persetida mi det da, så det var slett ikke ille. Etter ei stund seig 1.55-ballongen langsomt fra, men jeg hadde fortsatt 2-timers-ballongen bak, -jeg så ham faktisk aldri. På siste halvdel fikk jeg æren av å løpe sammen med 4-timersballongen for helmaraton, og hodet mitt regnet og koklet fort i hop følgende: "greier jeg å holde følge med ham skal jeg komme inn rundt 1.57, ettersom starten min gikk 1 t og 57 min. etter helmaratonstarten."
Til tross for at kroppen kjentes tung, og jeg følte virkelig at dette var en skikkelig tung halvmaraton, syns jeg selve løpet gikk overraskende bra. Jeg greide til å med å innbille meg at jeg hadde løpt inn til ei tid rundt 1.57, uten at vi fikk sjekka det før på ettermiddagen da vi satt i bilen på tur heim.
Vel vel, maken min hadde greid å sette "gammelmannspers" på 1.28, men tida mi var det kul umulig å finne. På resultatlistene så det faktisk ut til at jeg ikke hadde starta i det hele tatt. DNS -What?? usj-hjæælp!!!
ÅÅÅÅ nei og nei, det viste seg at brikken min ikke hadde funka og derfor var det ikke registrert noen tider underveis, men arrangøren forsikret meg om at de hadde backupløsning så alt skulle ordne seg. Ja Ja, -så var det bare å vente da, og det ordna seg til slutt, og Trondheim Halvmaraton kan krysses av som gjennomført, og legges til i lista mi og tida jeg fikk, ble slik: 1:59:51
 |
| Trondheim Halvmaraton 2015 ferdigløpt, noen få sekunder raskere enn i fjor |
-akkurat nå kjenner jeg meg ganske mørbanka!
Kommentarer