45 dager igjen, det kjennes ganske lite, helt plutselig er det bare ei og en halv måned til årets gedigne løpemål. Innimellom kan der meldes om nogle negative nedbrytende destruktive tanker;
-hva i all verden er det jeg driver med?
Orker jeg virkelig dette?
Vil jeg det nok?
Hva om jeg ikke greier å komme i mål innen de 15 timer som er satt? -eller i verste fall, ikke i det hele tatt? Hva om jeg rett og slett ikke er sterk nok, ikke har psyke eller kropp til å takle en slik påkjenning?
Fallhøyden er stor etter at stadig fler har tatt del i mine planer og er interessert og faktisk følger med og det at jeg til og med, har sagt høyt å tydelig at tidsmålet er å greie Ultravasan på 12 timer! Nå skulle jeg visst bare gått å vasket munnen min, og ta ordene tilbake, men sagt er sagt og det er kanskje like greit. For jeg vet jo ikke om jeg greier det, det skal faktisk løpes først, så kan vi snakke etterpå, hvis jeg kommer i mål! Dessuten skal vi løpe fra den hersens jantelov! (det skal vi i det minste greie!)
I gode øyeblikk tenker nemlig hodet mitt, slik at jeg innbiller meg at jeg kan greie alt jeg vil!!!
Når tiden begynner å nærme seg, er det lett å få en smule kalde føtter, kan du vel forstå. Det er jo ikke bare å gjøre det. Noen skarpe motivatører har sagt at om målet ditt ikke skremmer deg, er det ikke stort nok. Ultravasan skremmer meg ikke, for jeg tror jeg greier det, det er realismen som skremmer meg, fakta, for det er faktisk en god del begrensninger i et halvgammelt sorgfullt kjærringskinn, som først begynte løpetrening etter fylte førr! Sorry men sant. Det er bare å ta innover seg.
Jeg må kanskje rett og slett begynne å tenke litt mer, planlegge både løpetrening og løpsopplegg; -legge en plan.
Jeg liker ikke å løpe etter en plan!
Jeg liker å løpe fritt!
Jeg liker følelsen av å kunne løpe akkurat dit jeg vil, og bruke den tiden det tar.
Psyken skal jo foresten også henge med, det er et eget kapittel bare den, derfor må man faktisk også trene det mentale, når man tenker å gjennomføre ultradistanser. Det er nok kombinasjonen av det som kjennes nesten umenneskelig, som er så fryktelig fasinerende. Kanskje.
eller er det kanskje så enkelt at jeg bare skal stille på start, med mine beste løpesko, og så løper jeg bare....
uten noe mer....
dikkedarier....
stopper på matstasjonene og spiser og drikker... og løper videre...akkurat slik jeg drømmer om , og lengter etter...
La det bare skje, at beina henger med, så tenker jeg at kanskje er det så enkelt, så sant man på forhånd har gjort leksa si, og leksa mi, denne gang er først å fremst å holde løpebeina igang... uten å presse dem for hardt.
Ta deg en løpetur
La dørstokkmila skrumpe inn
Den fortjener nemlig ingenting
det var dagens ord
og tanker omkring
min lengste løpsdistanse
som nærmer seg med stormskritt
-og nå tror jeg jammen snart at dette er blitt en skikkelig sjokkrosa løpeblogg gitt, -eller nesten da kanskje, og eller i det minste, eller kanskje ikke?!
-hva i all verden er det jeg driver med?
Orker jeg virkelig dette?
Vil jeg det nok?
Hva om jeg ikke greier å komme i mål innen de 15 timer som er satt? -eller i verste fall, ikke i det hele tatt? Hva om jeg rett og slett ikke er sterk nok, ikke har psyke eller kropp til å takle en slik påkjenning?
 |
| Heldig er jeg som har gode løpevenninner som kjører bil i flere timer for å løpe årets første tremilstur med meg. Her fikk vi tatt oss en skikkelig TROLLSELFIE ved Laksjøen, på veg rundt..... |
Fallhøyden er stor etter at stadig fler har tatt del i mine planer og er interessert og faktisk følger med og det at jeg til og med, har sagt høyt å tydelig at tidsmålet er å greie Ultravasan på 12 timer! Nå skulle jeg visst bare gått å vasket munnen min, og ta ordene tilbake, men sagt er sagt og det er kanskje like greit. For jeg vet jo ikke om jeg greier det, det skal faktisk løpes først, så kan vi snakke etterpå, hvis jeg kommer i mål! Dessuten skal vi løpe fra den hersens jantelov! (det skal vi i det minste greie!)
I gode øyeblikk tenker nemlig hodet mitt, slik at jeg innbiller meg at jeg kan greie alt jeg vil!!!
Når tiden begynner å nærme seg, er det lett å få en smule kalde føtter, kan du vel forstå. Det er jo ikke bare å gjøre det. Noen skarpe motivatører har sagt at om målet ditt ikke skremmer deg, er det ikke stort nok. Ultravasan skremmer meg ikke, for jeg tror jeg greier det, det er realismen som skremmer meg, fakta, for det er faktisk en god del begrensninger i et halvgammelt sorgfullt kjærringskinn, som først begynte løpetrening etter fylte førr! Sorry men sant. Det er bare å ta innover seg.
Jeg må kanskje rett og slett begynne å tenke litt mer, planlegge både løpetrening og løpsopplegg; -legge en plan.
Jeg liker ikke å løpe etter en plan!
Jeg liker å løpe fritt!
Jeg liker følelsen av å kunne løpe akkurat dit jeg vil, og bruke den tiden det tar.
Psyken skal jo foresten også henge med, det er et eget kapittel bare den, derfor må man faktisk også trene det mentale, når man tenker å gjennomføre ultradistanser. Det er nok kombinasjonen av det som kjennes nesten umenneskelig, som er så fryktelig fasinerende. Kanskje.
eller er det kanskje så enkelt at jeg bare skal stille på start, med mine beste løpesko, og så løper jeg bare....
uten noe mer....
dikkedarier....
stopper på matstasjonene og spiser og drikker... og løper videre...akkurat slik jeg drømmer om , og lengter etter...
La det bare skje, at beina henger med, så tenker jeg at kanskje er det så enkelt, så sant man på forhånd har gjort leksa si, og leksa mi, denne gang er først å fremst å holde løpebeina igang... uten å presse dem for hardt.
Ta deg en løpetur
La dørstokkmila skrumpe inn
Den fortjener nemlig ingenting
det var dagens ord
og tanker omkring
min lengste løpsdistanse
som nærmer seg med stormskritt
-og nå tror jeg jammen snart at dette er blitt en skikkelig sjokkrosa løpeblogg gitt, -eller nesten da kanskje, og eller i det minste, eller kanskje ikke?!
Kommentarer