fredag 2. desember 2016

Taco med Vri = tacograteng og GOD HELG

Enkelt og Godt: Taco med Vri, Grateng skal det jamman Bli!

1 Løk hakkes og freses i litt smør med 
ca. 400 g kjøttdeig/karbonadedeig (-her har vi brukt malt elgkjøtt)

Bland inn 1-2 stk. revet gulrot

Når kjøttet er brunet, løken blank og gulrota såvidt myk
tilsettes Tacokrydder/Tacopulver etter smak, og en skvett vann
Samt en boks hermetiske Chilibønner

Ha blandingen over i ei ildfast form, og stikk biter av Tacoshell
eller TacoChips rundt kanten. Riv ca. 100-150 g ost og ha over til slutt.

Gratiner Tacogratengen ved ca. 180-200 grader 10-15 minutter
til osten er smeltet og skjella gyldne og sprø.

Serveres med en Frisk Salat, Rømme, Guacomole og gjerne Salsa. 


VELBEKOMME & GOD HELG

torsdag 24. november 2016

Racerapport Bislett48 2016

De første 18 timer løp jeg På TOPO Ultrafly, -resten ble løpt på Altra The One:-)
Fredag 18. november kl. 10.00 gikk startskuddet for mitt andre 48-timersløp. Som seg hør og bør var kroppen i forkant rammet av en type førløpssjuke som ikke bekymret meg nevneverdig, snarere en bekreftelse på at alt er helt normalt og at jeg er klar. Jeg følte meg også klar, jeg gledet meg som en unge før julaften i gamledager og fikk av den grunn knapt sove natta før. Et godt tegn, -jeg skulle bare  holde fokus på å kose meg og løpe rolig og behersket og holde-holde holde!

Herlige ultravenner dukket opp, -en etter en, da vi riglet oss til i "marianne-hjørnet" med yogamatta som eneste hvilested. Det skulle være mer enn nok ettersom jeg på den er i stand til å hvile godt. Jeg dro jo virkelig ikke til Bislett for å sove!
Plassen min mellom to fineste Marianner i det såkalte "mariannehjørnet"

Starten gikk rolig og greit, jeg følte at jeg løp ganske i ett de første atten timer, selv om jeg nok merket at kroppen ikke var i superslag. Farten jeg greide å holde var en smule lavere enn jeg egentlig ville, og smerter dukket tidlig opp og presset min halvgamle kjerringkropp ned i gående, mer enn ønsket var.
Spekeskinke, Pære og Seigmenner er super Ultrakost!

Vel vel- Når man vil løpe i 48 timer sier det seg selv at noe gange må tillates. Problemet mitt denne gang var at smertene etterhvert ble så uutholdelige at jeg ikke greide å holde løpesteget. Noe av greia med å holde ut er å være i stand til å skille mellom farlige og ufarlige smerter. Farlige smerter må man ta på alvor, mens ufarlige smerter kan man holde i sjakk og trosse til en viss grad. Når hodet blir slitent er det ikke alltid så lett å vite hva som er hva. Da vi nærmet oss halvløpt var jeg såpass usikker på akkurat dette at jeg bestemte meg for å ta en prat med Laila Öjefeldt, damevinneren fra i fjor, som dette år var support for sin mann og ikke løp selv. Jeg hadde nemlig medaljekravet for 24-timers inne og tenkte at det kunne vært mulig å få godkjent 24-timers som alternativ, hvis jeg valgte å hoppe av.
Hyppige Matpauser med input av alskens godsaker,-magen fungerte kjempefint!

Etter en skikkelig pepp-talk med Laila, bestemte jeg meg for å kjøre på, ikke gi opp nå, og etter at 24-timersløperne var ferdig med sitt løp, lørdag formiddag kl. ti, var vi- snaue tredve 48-timersløperne alene på bana et par timer. Her hadde jeg en god periode, jeg kosa meg en stund før det svartna igjen. Depresjoner og fysiske smerter vekslet på å styre meg. Min kjæreste søstersupport gjorde en fenomenal jobb med å huke meg inn til massasje og powernaps, -fortvilet over at de sjelden virket. Vi testet ut en lengre hvil, uten at det hjalp noe særlig. Lyspunktene var alle de herlige folka, både løperne, arrangørene og supportene, samt alle hilsener som ble lest opp på høytaleren av den sprudlende speaker, hilsener der navnet mitt ble ropt opp fra folk som satt rundt omkring i landet og fulgte med. I tillegg dukka det opp kjente fjes både på og utenfor bana som alle heiet og var så fantastisk blide.
546 meter x 446 runder pluss 169 meter


Det er mange jeg ville ha nevnt, for det er mange som bidro til å gi meg inspirasjon til å holde ut. 6- og 12-timersløperne ikke minst. TUSEN TUSEN HJERTELIG TAKK. alle! Takk for alle tomler opp, takk for smil og klemmer.
Spesiell takk til Hilde Johansen for super støtte, og disse ord: "veldig bra, veldig bra" -jeg trodde ikke helt på det da, men ettersom hun sa det, sånn, kunne det jo ikke være så gale!  Det er virkelig sant, ultramiljøet backer hverandre. Det er nok noe derfor vi kommer igjen og igjen og står`n av uansett om dagene er tunge. Til tross for et megatungt løp, -kanskje det tøffeste jeg noengang har gjennomført, greide jeg å perse på 48-timers. og jeg greide målet mitt om å holde: holde beina jevnt igang gjennom hver eneste time. Nå skal løpet få synke inn, kroppen skal hente seg igjen og kjærringa sjøl skal se framover og kanskje strekke seg enda lenger.
Endelig fikk jeg Medaljen Rundt Halsen:-)

Bislett 48-timers er arrangert for siste gang, -det er bestemt, så da syns jeg det er utrolig kult at jeg har vært med på alle begge! Å løpe 243,685 km med hodet får jeg si meg skikkelig fornøyd med: Tusen Takk igjen alle som bidro til at jeg fikk det til:-)

Nå er det Restitusjon som Gjelder!
#KULESTEMEDALJENEVER 


LINK TIL RESULTATLISTENE





lørdag 12. november 2016

"Hærlig" Eplekake i Langpanne

Ingen sak å smekke i hop ei eplekake i en fei. 
Her har vi tilsatt havregryn og det må jeg si,gjorde seg ypperlig. 
Kaka kan dessuten fungere utmerket som farsdagskake om du vil;
Bare å Kline til! 
Vil du gjøre affæren en smule mer feststemt
serverer du is eller pisket krem til.


250g smør   250g sukker   

6 egg  

100g havregryn   250g mel   2 ts vaniljesukker   2 ts bakepulver   

4-6 epler   

En neve mandler   Kanel   Perlesukker   

Smør og sukker røres hvitt. Rør inn eggene, ett og ett. Bland sammen det tørre og rør det inn til slutt.
Kle ei langpanne med bakepapir og fordel røra i. Skyll epler og del dem i biter eller tynne skiver som stikkes ned i kakedeigen. Strø over kanel, grovt hakkede mandler og perlesukker.

Stek kaka midt i ovnen ved 180 grader ca. 30 minutter.

Velbekomme Lykke Til & God Helg:-)

onsdag 9. november 2016

Forstå det den som kan, LadeSjokoladekake Vel(be)komme(n) Alle Mann!

Jeg konkluderer som så, etter blogginnlegget i går:

Ingen har trent
Alle er sjuke eller i dårlig form
Vi møtes allikevel for å løpe 24 eller 48 timer mer eller mindre nonstop

Forstå det den som kan
Men slik er ultralivet
Nå handler det vel kanskje mest om hvor mye man tør hvile?
Uansett; -her er oppskrifta på min fantastiske ladesjokoladekake, 
som smaker godt uansett om man skal løpe ultraløp eller ikke. 

Noe av havregryna kan dessuten erstattes med hakkede nøtter;

VELBEKOMME


400g mørk sjokolade
200g smør

8 egg
200g kokossukker/palmesukker eller vanlig sukker

250g mel
150g havregryn
2 ts vaniljesukker
2 ts bakepulver


Kle en stor langpanne med bakepapir. Forvarm ovenen til 160 grader. Smelt Sjokoladen i smøret ved svak varme. Pisk eggedosis av sukker og egg. Bland de øvrige ingredienser og tilsett i eggedosisen, vekslesvis med den smeltede sjokolade- og smørblandingen. Rør alt i hop og fordel i langpanna.

Stekes ved 160 grader ca. 20-30 min.
Avkjøl noe, del i biter og sikt et tynt lag melis over. Serveres gjerne lunken med is og eller frukt.

Dette er ultraløpekake nummer en.
Velbekomme:-)


tirsdag 8. november 2016

om Styggen sjøl og Førløpssjuka

Det måtte jo skje! Jeg forstår bare ikke hva som fikk meg til å tro at jeg denne gang skulle unngå den, forhatte selvplagende førløpssjuka. Den kaster seg på deg som den verste mare og sender deg til den ytterste maredal. Det er virkelig ikke bare psyken altså, det er helt reelle fysiske plager som dukker opp! Hør nå bare her:

Herr Blytong setter seg bom fast i hvert eneste løpebein og henger megatunge vekter på legger og lår. Han presser sågar på både rompe og rygg og til og med stapper han sagflis og bomull og store kampesteiner inni hodet på en stakkars mosjonist, som inntil ganske nylig har gledet seg over å holde seg frisk.
Mørk nok Sjokolade skal visst være bra! -kanskje det veier opp for den megakorte løpeøkta;)

Mosjonisten har blinket seg ut den feteste sesongavslutning for sine løpekrumspring med Norges lengste julebord og grugledet seg i lange tider, Hun har sågar gått til anskaffelse av ny løpekjole for anledningen. Julebordet som dekkes i Bisletts undergrunn nest siste helga i november er en heidundrende fest fra ende til annen.

Så skjer det altså som lyn fra klar himmel, -du trodde vel virkelig ikke på at du skulle komme deg dit uten skjær i sjøen???

Hør nå bare her:

-foruten en het affære med herr Blytung, som tviholder begge bein, -har han først fanga deg så sitter du der, bastet og bundet, er fru Ørebetennelse plutselig dukket opp, hevngjerrig antakelig fordi hun mistenker flørting med sin Blytunge gubbe, med seg på slep har hun en horve ufyselige forkjølede snørrunger. Som om ikke det var nok har til og med et par løpetær slått seg fullstendig på vrangen!
Den raskeste og lengste Økta på lenge belønnes med den feteste Sjokoladekaka-haha!!!


Psyken er et kapittel for seg, først sender han deg rett ned i kjeller`n Der setter han på den eldgamle nedbrytende plata si som knirker og går, med stadig høyere lyd som messer på:

Du har ikke løpt nok
Du har ikke trent bra nok
Du er ikke tøff nok

Du holder ikke ut
Du mangler langturer
Du mangler fart

Du er dum og stygg og treig og fæl
Du har ingenting å gjøre på den festen der

Du mangler psyke til å holde ut
Du kommer til å sitte der som veggpryd

Du burde skamme deg
Du er en dritt

Du gjør alt feil
Du trener ikke riktig
Du kommer ikke til å holde 12 timer engang!

Ha ha ha ha ha -jadda bare dra til storbyen du, så får du dumma deg ut engang for alle!!!!
-hånflirer styggen sjøl i bakgrunnen!
-ingenting å si på matlysten iallefall-hilsen fru matglad:-)


HOLD UT -du vet jo at det kommer, du vet jo at førløpssjuka er et kjent fenomen som dukker opp ganske normalt for mange. Du har vært gjennom den før og det har gått bra! Men nja... denne gang er det noe annet, tvilen som sniker seg inn: -spekulasjoner om du kanskje har tatt deg vann over hodet.

Man ser jo at "alle andre" legger ut løpebilder både her og der, at de løper både 2-3 og 4 mil sånn rett som det er. Og så sitter man der og orker knappe 3 km engang!! Det er faktum realismus! Min siste langtur var ei snau tremil for en hel måned sida! Det er ikke mye å slå i bordet med når man har tenkt å holde to hele festdøgn til ende.
-noen skarve banerunder har jeg da fått til, men langt fra så mange som i fjor....


Ultraløper du liksom!!
-sa styggen og stakk! - og han stakk hardt!

-denne gang.



torsdag 3. november 2016

fra #runstreakoctober til #sterknovember

Løpende Oktobermåned er gjennomført, med blandede følelser vil jeg si, men JA, -.jeg har løpt hver bidige dag hele oktober og vel så det! Prosessen har nok vært minst like mye en mental greie som en fysisk barriere, sjøl om kroppen såvisst er presset mot sitt ytterpunkt av hva den kan klare, -spesielt da er det den mentale sperre som setter inn hos denne lauparkjærring! Jeg er jo som kjent livende redd for å løpe på meg skader, -det er nærmest blitt en slags bremsekloss i min løpesfære. Jeg er nemlig svært takknemlig og ytterst ydmyk over enn så lenge å ha unnsluppet denne styggedom og en smule avventende til hvor lenge det skal vare. For jeg liker å løpe mye, jeg liker å løpe langt, jeg vil også dette, og har kjent at kroppen tåler ganske bra med mengde, bare den får hentet seg inn, når den selv vil.

Å utfordre seg selv med en løpemåned der det i bunn og grunn kun står om en slags tullete ære, er derfor ikke helt min stil. Samtidig har det vært en prosess der jeg med selvpålagt press har tynet meg selv mer enn jeg ellers ville gjort. Et slags sjansespill kanskje? -om enn ikke riktig en russisk rulett, ettersom man prinsipielt, ganske lett, har mulighet for å hoppe av løpestreken og slenge beina høyt en hel kveld, -eller tre, for den del!

Jeg tror nemlig ikke man blir dårligere til å løpe av å hvile seg, snarere tvert i mot. Det handler om å finne balansen i seg selv og noen ganger vet man ikke hvor grensen går før man har tråkket over og ramlet ned i den ytterste avgrunn. Hvor mye luft tåler ballongen før den sprekker?  Er det mulig å blåse den opp helt til grensen for så å slippe ut lufta og gjenta prosessen? Hvor lenge kan man i såfall holde på slik, før ballongen er fullstendig utslitt???

Jeg har ikke problemer med å la være å løpe. Løpefrie dager gjør godt, av den enkle grunn at tiden kan brukes til andre ting. Jeg lider heller ikke av abstinenser ved fraværende løping. Min løpeglede handler om andre ting. Ettersom hodet er fylt til randen av mangfoldige kreative interesser, kombinert med et sorgfylt sinn, samt at livet i seg selv rommer flere plikter og oppgaver enn jeg faktisk er i stand til å gjennomføre i løpet av de timene døgnet stiller til disposisjon, er det alltid mer enn nok å drive med. Utfordringene er snarere at jeg aldri rekker på det jeg bør og vil, også fordi jeg liker godt å gjøre absolutt ingenting! Og ingenting skal man ikke kimse av, problemet med ingenting er at han har en lei tendens til å stjele tid!

Når man bestemmer seg for å gjennomføre en "runstreak" må lista ligge så lavt at den er mulig å komme over, selv når kropp og sinn stritter i mot. Minimusdistansen er 1 mile, det er en anerkjent verdensomspennende grense. En komma seks kilometer, er faktisk mulig å småjogge i ultrafart nesten uansett hvor trøtte bein man har. Man trenger ikke bli svett engang, -det holder igrunnen med rask gange! At det skal gjøre meg til en raskere eller "bedre" løper tviler jeg på, men som mental trening i forbindelse med å øve seg på å holde ut, kan det fungere om man har selvtrygghet nok til å kalle det løping når beina slufser av sted i sneglefart.

For fy for en skam om man påberopte seg en hel løpestrek der man enkelte dager gikk- uhu, -ikke for det; -når man stiller på start i ultraløp, er det faktisk innafor å gå. Noen går sågar mer enn de løper, og det er helt greit, man blir ikke uglesett som ultraløper av den grunn. Gange inngår nemlig ganske logisk selv hos de aller raskeste og tøffeste eliteløperne, som en naturlig del i løp som varer lenge nok.

Flere av mine løpende instagramvenner greide å sette mengderekord gjennom denne oktoberløpestreken. Det er bare å ta av seg hatten for dem, gratulere og applaudere, for der var ikke jeg! Mine kjærkomne langturer har nemlig måttet vike, til fordel for denne daglige løperutine.
Mengderekord var vel heller ikke et spesielt mål, selv om jeg kan være en smule skeptisk til unnlatelse av langtur i denne "oppkjøring". Min tanke var at jeg skulle øve meg på å holde beina i gang. Kroppen og kanskje også psyken maktet rett og slett ikke å gjennomføre lange nok turer når den ble frarøvet kjærkomne pausedager. Konklusjonen, som også er en bekreftelse på noe vi allerede vet, er at enhver må lære seg selv å kjenne og at det ikke er en løpefasit som er riktig for alle.

Jeg hadde en slags plan om å samle kilometre ved å løpe hver dag i oktober, for så å trappe ned og samle overskudd nå i november. I den forbindelse setter jeg nå fokus på styrke. Jeg har tross alt meldt meg på et førtiåttetimersløp og har et ønske om å holde. Holde meg oppegående uten å sovne av eller ødelegge meg selv. Intet mer intet mindre. I fjor torde jeg nesten ikke si det høyt engang at målet var å løpe 210 kilometer, som var medaljekravet. I år vet jeg at kroppen min kan være i stand til å gjennomføre denne distanse, forhåpentligvis enda litt lengre, med mindre det skjer noe uforutsett som man på forhånd ikke kan vite. I så fall må man selvfølgelig justere deretter.

Drøye to uker før Bislett 48-timers føler jeg likevel at jeg er bedre forberedt enn i fjor og at jeg til tross for at jeg ikke har løpt vesentlig mer, har gjort endel smågrep som forhåpentligvis har bidratt til å gjøre meg sterkere til å tåle og holde ut på det betongharde bislettgolvet.

Den som lever får se, om intet annet gir det meg i det minste en slags glede. Tro det eller ei, men det er helt sant. Jeg gleder meg til å teste hva mine løpebein kan mestre. Målet mitt er nemlig at jeg skal gjøre mitt beste, og greier jeg det, vil jeg kunne leve med, vissheten om at det jeg gjør ikke er helt feil, og jeg vil være fornøyd uavhengig av hvor mange kilometre jeg greide!
Ha en sterk november og logger du treninga di på instagram så bruk gjerne følgende hashtag: #STERKNOVEMBER -så sees vi kanskje..  :-)

fredag 21. oktober 2016

Oppdatering på løpe-i-strekk-fronten, -med god hjelp fra det magiske kvarter!

Laksjøen Rundt er langtur på snaue 3 mil og medfølger obligatorisk fotostopp hos familien Troll.
Jeg har ikke brutt (st)rekken enda, jeg har løpt hver bidige dag, hele oktober og fram til i dag. Det går faktisk utrolig bra. Eller i alle fall ganske, -da! Innimellom har det holdt hardt, -det kan ikke stikkes under en stol, så kunsten i å holde streken hel har vært å tillate seg korte, rolige løpeturer når kroppen normalt sier i fra om at den vil ha, en løpefri dag eller tre eller rett og slett hoppe av.
Forsøker å få noen runder rundt løpebana, -kan kombineres med ungenes fotballtrening.


Som tidligere nevnt er jeg svært lydhør for kroppens signaler, ja sågar nesten på grensen til tafatt forsiktig, enkelte ganger -kanskje? ... Det er også en av grunnene til at jeg vil utfordre meg selv med denne oktoberløpestrek!
Refleksbuksa er funnet frem, det er jo tross alt oktober!

Ett kvarters lett jogg kan faktisk være mer enn nok, men gjør likevel ganske godt, innimellom de litt lengre turer. Jeg har nok "snikløpt" litt flere kilometer enn dem jeg logger på instagram; det kan for eksempel ha skjedd slik: jeg hadde ei morgenøkt og trodde at resten av dagen måtte benyttes til helt andre ting, men så dukka det plutselig opp en mulighet for å knyte på seg et par sko for eksempel i forbindelse med, at en av unga skulle no`-og da passa jeg kanskje på å løpe litt i stedet for å kjøre fram og tilbake og få absolutt ingenting gjort. Det er på denne måten jeg får samlet mine kilometre.

Det er nemlig ikke direkte enkelt å planlegge løpeøkter for det kommer ofte skjær i sjøen som jeg må bruke tid på å styre unna eller rundt.
Litt ekstra vomfyll får man tillate seg når det løpes "varje" dag:-)

Det handler derfor om å utnytte de muligheter man har, og gjøre det beste ut av den situasjon man til enhver tid befinner seg i. Man kommer faktisk utrolig langt om man benytter seg av det magiske kvarter! 

At et kvarter skal være nok, høres nesten for godt ut til å være sant, men ett daglig kvarter vil i løpet av ei uke faktisk gi: 1 time og 45 minutter og på ett år du får hele 3 døgn, 19 timer og ett kvarter i ren og skjær magisk ekstratid. Det er ikke verst, eller hva?

Tenker man da at dette daglige kvarteret er et minimum, har du plutselig fått en magisk mulighet til å oppnå noe du i utgangspunktet kanskje trodde var kul umulig å få til. Ett kvarter er foressten nok tid til å gjennomføre løpestrekens minimum av en "mile" (1600m).
Unektelig Vakkert Løpelandskap

Det magiske kvarter kan selvfølgelig benyttes til hva som helst, om man vil noe, som dagliglivet i utgangspunktet ikke har rom for. Man skal bare sørge for å ikke snike inn for mange magiske kvarter i løpet av en vanlig dag, livet skal jo leves på andre områder enn der man dyrker hobbyen sin.

Når det gjelder løpestreken min, er jeg likevel en smule i tvil, om den faktisk bringer flere kilometre inn, i kroppen min, enn normalt, ettersom hviledager som holdes ganske så hellig er helsebot for både kropp og sjel, samt resten av familien for den del. Tidligere, -eller altså når løpingen forgår omtrent som "normalt" har jeg løpt færre ukentlige økter men lengre distanse i gjennomsnitt. Når jeg nå skal løpe daglig blir øktene hyppigere og kortere, så sum summarum ser det per dags dato ut til at mengdebanken ikke fylles opp slik jeg egentlig vil.
Mølleoppdatering på Snap motiverer til fortsettelse når vilja har satt vrangsida fram.

Når det er sagt, er det jo alltid bra med variasjon og i forbindelse med trening til ultraløp, handler mye om å venne kroppen på å holde beina i gang, så derfor holder jeg fast på min plan og kommer til å gjøre det jeg kan for å fullføre #RUNSTREAKOCTOBER for så å trappe ned og samle overskudd før norges lengste julebord forhåpentligvis kan gjennomførees uten å sovne av, -denne gang!

GOD HELG!


tirsdag 4. oktober 2016

-noen tanker om å løpe flere dager i strekk -blant annet.

Du har vel hørt om folk som har løpt hver eneste dag siden dengang eller da.... -løpestrek eller "RUNSTREAK" som det ofte blir kalt, når vi snakker om å løpe flere dager i strekk, uten en eneste løpefri dag. Hvordan er det mulig, spør jeg meg da, om jeg hører om et menneske som har løpt hver bidige dag i flere år. I et hverdagsliv der man ikke har mulighet for å styre alle dagene sine selv, ei heller kontrollere hva som skal skje, synes det nærmest umulig å gjennomføre for "vanlige folk".
1. Oktober: rolig tur opp Kvelifjellet avslutta med et par runder på løpebana.

Jeg har dog vært fristet til å forsøke meg, uten hell -for å si det sånn. Enten har det stoppet seg av tidsmessige årsaker, eller så er det kroppen eller kanskje vilja som ikke har spilt på lag. Det krever nemlig sin mann, eller dedikerte kvinne gjerne, om man vil gjennomføre en løpestrekk som går over tid.

Dessuten er det mange andre faktorer som også spiller inn. Om den helsemessige effekten av aldri å la sine løpeben få en hel dags kvil, -ja om den har jeg mine tvil. Det samme vil jeg si angående muligheten for nok restitusjon til å hente seg inn slik at man kan oppnå framgang i løpingen sin.

Å løpe for å løpe, er ikke min greie:

"jeg lever ikke for å løpe, jeg løper for å leve" 

2. Oktober: - hadde i utgangspunktet store planer men kroppen var sliten og  hodet lei så da endte jeg opp med ei megakort mølleøkt.


En annen faktor jeg også har betenkeligheter ved, er faren ved å bli fanget inn i en fanatisk løpeverden, der gleden ved å bevege seg forsvinner til fordel for tvangsmessig fanatisk trening. Jeg registrerer at det synes å være en trend i sosiale mediers verden, at folk som trener hardt og aldri hviler blir applaudert og hyllet. Jo lengre, hardere og mere, jo bedre, -kombinert gjerne med et strikt påstått "sunt" kosthold, setter mitt indre inn alle de forsvarsmekanismer som fins og protesterer vilt.
Fanden farer gjennom kropp og hode og forsvarsadvokaten i meg ønsker å løfte fram og hylle alle dem som ikke fikser dette jaget.

Visst skal vi spise sunt, og visst skal vi røre på oss, visst er det blitt et helseproblem med stadig økende omfang av livsstilssykdommer som fanger alle slags folk langt ned i barnealder. Det synes for meg som om spriket mellom den som sitter på ræva og stapper inn usunne godsaker og den superveltrente hypersunne forgudede rollemodellen blir stadig større. Jeg savner en normal som befinner seg litt midt imellom samtidig som jeg vil ha rom for ulikhetene oss imellom. Hvor er det blitt av røykeren som sprang turer i fjellet, eller husmora som bakte formkaker til kaffen og nøyde seg med ett stykke om dagen? Bannlyst er de visst begge to, sjøl om de kanskje levde et vel så sunt og godt liv som mange i dag!
3. Oktober : 8-10 runder på Løpebana ei lita kveldsstund var mer enn nok.

Mangfoldet er i min verden å foretrekke. Vi er forskjellige og det er derfor viktig at hver og en finner sin veg. Det som fungerer for meg fungerer kanskje ikke for deg, hver og en må nemlig gå sin egen veg. Det handler i bunn og grunn om å leve.

Når jeg nå har valgt meg oktober som en måned jeg vil forsøke å løpe alle dager er det mest fordi jeg syns det er gøy, jeg liker å løpe, jeg trenger å løpe for å holde kroppen og sinnet i sjakk. Jeg MÅ ikke løpe hver dag, men jeg har lyst til å prøve. Helt personlig trenger jeg dessuten å sparke meg sjøl i ræva for i det hele tatt å komme meg ut. Jeg trenger å sette meg mål, jeg liker det dessuten og ettersom vi lever i ei tid der vi har mulighet for å kommunisere med andre rundt om i hele verden, har vi en unik mulighet for å finne likesinnede som gjerne tar en utfordring på strak arm. På den måten kan vi kommunisere og dele bilder og erfaring fra turer og økter og rose og pushe og hjelpe hverandre fram. I min instagramfeed har jeg valgt å holde de mest fanatiske unna, jeg har valgt å forholde meg til stort sett ganske vanlige folk som for det meste har beina godt plantet på jorda. På den måten blir jeg selv inspirert samtidig som jeg tror jeg kan bidra til å inspirere andre på en gjensidig respektfull måte. Slik er alt såre vel. Bekymringen kommer likevel, fordi vi lar oss påvirke av trender, og en voldsomt svingende pendel. Det er en hårfin balansegang om man vil holde seg på linja.
4. Oktober: Tok meg sammen og pressa meg opp, 4 km mølleløpings før unga stod opp!

Enn så lenge går jeg sakte men sikkert steg for steg og forsøker å unngå å falle, og om jeg greier å holde meg der i hele oktober er planen å trappe gradvis ned slik at jeg skal bli i stand til å holde meg våken og igang to hele løpedøgn i november.

Ha en GOD bevegelighetsdag.








fredag 30. september 2016

Bislett-Trening, Kroppslytting av Verdensklasse og Selvmotsigende planlagt #RUNSTREAKOCTOBER

Interessant å se hvordan man kan endre seg i sine forestillinger på kun ett år. I fjor på denne tid, var jeg nemlig opptatt av å finne ut av dette:


Med skrekkblandet fryd uten egentlig å ane hva jeg gikk til, grugledet jeg meg til å forsøke å sprenge løpegrenser. Jeg synes selv jeg håndterte oppladingen godt utifra de forutsetninger jeg har fått: logisk jordnær tenking, kombinert med lysten på en medalje jeg kunne få, om jeg bare greide å, holde føttene gående i mer enn 210 km i løpet av to døgn. I år ønsker jeg meg at jeg skal greie å løpe enda lenger. Utfordringen er at jeg ikke får løpt så mye som hodet innbiller seg at kjærringkroppen trenger:

 -enten så skjer det ting i utenomløpelivet, som man må prioritere, eller så protesterer kroppen og forlanger hvile! Å lage løpsplaner kan jeg visst bare glemme. Det fungererr rett og slett ikke!

For eksempel tenkte jeg tidligere i måneden at jeg burde kunne kjøre på med ei skikkelig mengdeuke, -smart ikke sant? -for på papiret i en ukesplanlegger,som alle oppegående siviliserte moderne mennesker som skal flette inn ulike plikter, oppgaver og saker har, -det gjelder å planlegge må vite!!! -tidskabalen skal jo gå opp slik at ingen må lide, -ser det både greit og flott og særdeles overkommelig ut.

På forhånd, vel å merke!

Så endte plutselig hele mengdeuka med å se slik ut:

Første økt: 6 km mølleløpings gikk jo greit tidlig en mandags morgen, spesielt ettersom hele søndagen før, var totalt løpefri på grunn av ungebringing og oppfølging av fotballmammaplikter, -slikt anses som helhvile og fridag, må vite -så da kan man jo si at man var uthvilt nok til å presse fram en aldri så liten fartsøkning på slutten, -til og med, -progressiv mølleøkt, -kaller vi det, og klapper oss pent på brystet! Men 6 km, hva er vel det? Ikke mye å skryte av om man skal løpe ultralangt!

Men så hadde det seg slik at kroppen nok ikke var riktig så uthvilt, etter søndagens helhvilende strabaser, -kankje den til og med heller ikke var riktig restituert etter forrige helgs halvmaraton?? 
-hmm... -ja man er jo faktisk ikke tyve år lengre, -det er et faktum man ikke kommer utenom, straks  starter nemlig nedtelling med uker i stedet for måneder eller år, til kroppesklokken kimer et halvt cekel!

Ja Ja,- uka har vel flere dager: Tirsdag var det på`n igjen. Nå hadde jeg vært klok nok til å publisere fellesløping for den lokale løpegruppa på facebooken, så selv om flere meldte avbud og ingen sa AT DE KOM, -måtte jeg jo ta den turen selv allikevel -dersomatteom!!! -det kunne jo hende det dukka opp en skarve sjel, allikevel! Det gjorde det ikke, men selv fikk jeg samla meg en 18-19 blanke fine kilometre i mengdebanken: Hurra For Meg, -nå går det virkelig rette veg!!!

Onsdag stod det i min velformulerte mengdeplan: kort kjapp mølleløpings på morrakvisten og rolig langtur på kveldsgreina. Morraløpings godkjent! 4 km i Bislettbanken. Men når ettermiddagen kom sigende var det full streik i en viss kjerringkropp: Nei Nei Nei: VILIKKE VILIKKE VILIKKE!!!

OK- jeg har jo vitterlig mer enn nok annet å føre enn bare å løpe, og har utallige ganger proklamert og snakket utrolig høyt om viktigheten av å LYTTE TIL KROPPEN!

Ja, jeg vil faktisk si, at min kroppslytting er av verdensklasse. Jeg lytter til kroppen både titt og ofte, både når den ikke vil løpe eller om den vil ha servert sjokolade eller nyplukkede bær med sukker og fløte! Jeg lytter sågar ekstra nøye, når kroppen ønsker seg en aldri så liten ettermiddagsdupp. Det var nemlig det kroppen ønsket seg etter middagen på denne ukas planlagte tredje mengdedag, med planlagt dobbeltøkt som bare måtte vike til fordel for hvile og brødbaking, det fantes jo plutselig ikke brød i huset! I tillegg har vi visst en potetåker som skal høstes. Så tillater jeg meg herved å si at både potethakking og brødbaking er superfine restitusjonsøkter. Ved å sette påtrengende oppgaver i øktmodus, -fikk jeg plutselig et par-tre timer, inn i mengdebanken haha !! - ble ikke så mange mil av det da! -men timer skal man ikke kimse av.

Det er forressten også trøsten om man unner sine føtter et par ettermiddagsturer i mer eller mindre ulendt terreng. Tiden går og kilometre blir få. Helsebot for sjelen er det likefullt: frisk luft mens man leer på kroppen.


Som ekte hønemor vil man jo også forsøke å følge opp ungenes aktiviteter etter beste evne. Noen av dem er til stadighet blir flyttet og endret på, da må man bare lære seg å være en smule fleksibel. Når brikkene i tidspuslespillet som først så ut til å stemme fantastisk bra, og hele bildet tilsynelatende var klart, plutselig viser seg å være lagt fullstendig feillagt, eller det kommer noen og blander og roter brikkene til,, må man kanskje starte hele brikkeleggingen fra start. Så kan det til og med hende at det bildet man først trodde man skulle ha, ikke var det som til slutt ble ferdigstilt.

Slik er det hele vei`n, gjøre om, lokke, og lirke, smette, hale og dra, passe på ikke å dra strikken så langt at den ryker. Samle den inn, mens det enda er elastikk igjen. Planlagt, systematisert mengdeuke, kan jeg visst bare glemme, det har ingenting med det virkelige livet å gjøre.

Det virkelige livet har utfordringer av ymse slag, og dem kan jeg ikke bytte bort til fordel for muligens å oppnå et par ekstra runder på Bislett i November. Herved erklæres Mengdeplan død og denne kjærringa løper som før: smetter inn "løpeøkter" når hun kan og lar løpegleden stå i fokus!
-og antall mil? -ja det får bli som et blir:-)

Det får bli som det blir- men mengde SKAL jeg ha i OKTOBER, det er i alle fall selvmotsigende SIKKERT.
Da har jeg nemlig tenkt å løpe hver eneste dag. Jeg har til og med utfordret noen løpende instagramvenner under hashtaggen: #RUNSTREAKOCTOBER , så gjenstår å se, om det er gjennomførbart.

Har du lyst, så hiv deg med du også, om du greier 5, 10, 15, 20 eller 31 løpedager i strekk er på en måte uvesentlig, poenget er å komme seg ut jevnt og trutt, og forresten vil jeg si, at når det gjelder ultraløping, er det innafor å gå, visse distanser, -jeg bare nevner det!

GOD HELG, -hilsen @ULTRAEDEL :-)

lørdag 10. september 2016

Trondheim Maraton 2016

Etter å ha kommet godt i godt i gang med felles løpetrening i lokalmiljøet, var vi i år en hel gjeng fra Lierne Lauparlag som meldte oss på Trondheim Maraton- ulike distanser. Vi kjørte på forhånd gjennom denne bloggens 10-ukers Halvmaratonprogram med mål om å løpe i Trondheim, 3.september.
De som følte at de ikke var helt klar eller enda for ung for halvmaratondistansen sprang mila og 5-km. 
Joda -jeg holdt til mål også i år:-)

Med Ultravasans 90km sittende i beina, valgte jeg selv likevel å løpe halvmaraton. "Jeg greide det jo i fjor, så kan jeg vel gjøre det igjen" -tenkte jeg, dessuten ville jeg gjerne følge med lierneløperne og tenkte som så at når jeg har bidratt til "å lokke dem utpå", kan jeg ikke trekke meg selv! 

Det handler om å fullføre det man begynner på, det handler om løpeglede, det handler om å ufarliggjøre start i løp, for å kjenne mestringsfølelse og løpeglede. 
Det handler også om å verne om en spire av et lokalt løpemiljø, 
som forhåpentligvis kan vokse og gro og blomstre stort.
Når så samtlige av våre debuterende løpere greide å prestere svært så godt og i tillegg dra med seg gode opplevelser, er det bare å bøye seg i hatten og GRATULERE!

Jeg er stolt av dere, Jeg er takknemlig over å få muligheten til å dele dette med dere.
Jeg har trua på at vi sammen vil skape mange flere fine løpsopplevelser.

Trondheim Maraton stod i år som arrangør av NM i Halvmaraton
Er det NM så løper jeg NM, til tross for at startlista viste at alle i min klasse var adskillig sterkere og raskere løpere enn meg selv. Med en PB på 1.55 kan man kanskje diskutere om jeg har noe å gjøre i norgesmesterskapet for veteraner, men samtidig tenker jeg at det er greit å synliggjøre at det er plass også for andre enn de aller raskeste løperne. 

Jeg hadde intet konkret tidsmål, jeg ville løpe for å kjenne hvordan kroppen fungerte, men håpa selvfølgelig på at jeg også i år skulle greie å karre meg under den seige totimersmuren. På en riktig god dag, ville det dessuten ikke vært direkte urealistisk å nærme meg min egen personlige halvmaratonrekord, kanskje til og med kneple den.

Startfeltet for NM gikk først og jeg la meg bak og lot de andre fare. Jeg forsøkte å finne godflyten og holde meg i den. Jeg greide det stort sett hele veien. Jeg løp så raskt som jeg var i stand til, men kjente etter omtent ei mil at Ultravasan fremdeles satt godt i kroppen. På den måten kan man kanskje si at for min del hadde det helt vært greit å kun løpe mila. Samtidig liker jeg halvmaraton godt. Det er på mange måter den ultimate distanse. Man må være trent, man kan presse fart, samtidig som de utholdende egenskaper er medvirkende til det endelige løpsresultatet.

En halvmaraton gjør seg ikke selv, den krever et hode og en kropp som skal jobbe på lag.
Halvmaraton er langt, men overkommelig. 

Å løpe i Trondheim er dessuten trivelig. Det er alltid en fryd å treffe kjente og kjære. 
Rekker vi starten på maraton, stiller vi oss opp og heier. Det er på en måte litt stort å se på maratonløperne, når en selv har valgt en kortere distanse. De fører noe respektfullt med seg og når du har kjenninger der er det ekstra stas.

Løypa i Trondheim er finfin, noe kupert men overhodet ingen bratte kneiker. Total stigning på alle de 21,1 kilometre viste seg på klokka mi kun å være 27 meter, så går du for pers, kan nok dette være riktig løype å prøve seg på. At løpet foregår litt utpå høsten, er jo også en fordel. 
ingen PB -men godt fornøyd

Selv ble jeg på min 11. halvmaraton klokka inn på 2.02.39
og endte opp med 5. plass av 5 fullførende
i NM Halvmaraton Damer 45-49.

I ettertid er det kommet frem at alle løypene i Trondheim var for korte,  Skikkelig surt for alle som satset hardt på NM og ellers toppet formen for å sette personlige rekorder. 

onsdag 7. september 2016

Ultravasan 2016

ULTRAVASAN 2016
Ultravasan 2016 skulle bli et løp der jeg lykkes med å ta ut så og si alt av krefter kroppen kunne by på. Jeg følte meg sterk, jeg løp hele veien, med unntak av en 10-15, kanskje fler? -jeg slutta nemlig å telle etter at jeg måtte stoppe for sjuende gang! -ufrivillige avstikkere til skogs, pga. av en mage som løp fullstendig løpsk og bidro til noe tidstap. Jeg følte imidlertid ikke at disse problemer hemma meg vesentlig, bortsett fra tap av tid. Ultraløpsregel nummer en: løpe det man kan, stoppe eller gå, når man må, for deretter å fortsette ufortrødent videre! Noe jeg etter egen vurdering greide ganske bra. Jeg løp, -ja ja-løp og løp kan vel saktens diskuteres, men det var nå iallfall slik jeg følte det,  til og med  gjennom drikkestasjoner der jeg kun roa ned farten, nappa jeg med meg et beger sportsdrikk og for første gang i livet greide jeg å drikke mens jeg løp. Kun på to matstasjoner stoppa jeg helt opp, - den ene der jeg fikk servert varm nydelig herlig kaffe, og den andre hvor jeg fikk tryglet pent og fikk med meg noen ekstra enervit tyggetabletter- med sitronsmak.

Snart Startklar.
Jeg åpna rolig, enda roligere enn i fjor, kjentes det ut som, ettersom følelsen var at enda fler enn forrige år løp forbi meg første mila. Når man begynner å løpe kl. fem om morgenen etter ei natt med minimalt med søvn, trenger kroppen litt tid på å komme igang. Jeg kikker aldri på klokka, jeg løper kun etter kroppens eget forgodtbefinnende, men en sjekk av løpstida i etterkant,  viser faktisk at farta til første matstasjon var eksakt lik den jeg hadde i fjor. 
Ganske utrolig vil jeg si.
Frokost i Sälen kl. 04.00

I skogspartiene første halvdel av løypa hang jeg meg på friske mannebein og spekulerte litt på om jeg ville være i stand til å holde tempoet og eventuelt om og når jeg kom til å gå på en smell. Jeg følte at det gikk litt i raskeste laget, men overrasket meg selv med å kjenne at jeg holdt faktisk ganske bra, store deler av løypa. Ved alle ufrivillige pauser i skogen, løp mange forbi, mens jeg etter å ha kommet igang sakte kom meg innpå, igjen. Slik holdt jeg det gående mil etter mil, mens supporten min, samme innkjørte superteam som i fjor, forsøkte å dytte i meg næring av forskjellig slag. Det var dog lite jeg ville ha, kun gelegodteri og småslurker av kaffe og cola.
Bare 45km igjen:-)
Etterhvert ble kampen mot klokka noe som holdt meg i gang. Jeg skjønte ganske tidlig at ferdighetsmedlajetida på 11 timer hang i en syltynn tråd. Jeg slutta imidlertid aldri å håpe på at beina ville være i stand til å øke fart etterhvert slik at jeg kanskje kunne greie det akkurat.

Kort oppsummert huska jeg fra i fjor at løpet kjentes slik: de tre første mil- nidkosa jeg meg, de tre neste gikk rimelig greit og at de tre siste var et helvetes slit. I år følte jeg at de første seks mil var nesten som en leik, og at de tre siste gikk forholdsvis greit. Sjøl om det selvfølgelig er et slit og man innimellom spekulerer på hvorfor man i det hele tatt holder på, samt at dette kanskje får være siste år.
-Er det noen som helst grunn til å gi seg? -NEI!!!!

Jeg hadde en periode jeg snakka med meg sjøl, 
og samtalen lød omtrent slik:

Indre stemmen: "Er du syk?"
Jeg: "nei"
Indre stemmen: " Er du skadet?"
Jeg: "nei"
Indre stemmen: "Har du farlige smerter?"
Jeg. "nei"
Indre stemmen: "Er det noen som helst ordentlig grunn til at du ikke skal fortsette?"
Jeg: "nei"
Ultravasan er TØFFT!!!

Nei, ingen som helst grunn, annet enn at man etterhvert blir sliten og får vondt, muskulaturen stivner og tempo går gradvis ned. Slik er det i ultraløp. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle gi alt, slik at jeg når jeg kom i mål uansett tidsbruk, skulle kunne si til meg selv at jeg har gjort mitt aller beste og bære med meg vissheten om at jeg ikke på noe tidspunkt hadde kunnet ytt mer.
Fylle på med drikke jevnt og trutt, Takk min snille søster og gutt!

Da jeg kom inn på oppløpet ble jeg plutselig var moratårnets kirkeklokker som slo slag etter slag, jeg tenkte at om jeg greier å spurte inn før de er ferdig med å slå, kanskje det kan gå, men så forsto jeg jo at kirkeklokkene begynner jo å slå første slaget sitt når, klokka er hel, så fikk kroppen spare seg og slippe unna den aller siste unødvendige utpressinng. Tida jeg ble stoppa på ble 11 timer 2 minutter og 30 sekunder, en skogsstopp mindre, -så hadde jeg kanskje vært under, -det nytter det imidlertid ikke å spekulere i, for når løpet er så langt og varer så lenge er det mange faktorer som spiller inn. Det ene påvirker det andre, og det er usikkert hva små ting kan gi utslag i.
Løpende sønnesupport underveis:-)

Underveis bar jeg på tanker om at jeg etter å ha løpt Ultravasan tre år på rad, kanskje kan ta, en pause og heller gjøre noe annet. Allerede et par dager etterpå, begynner hodet å kjenne lyst til å dra tilbake igjen. Det er noe med arrangementet, det er noe med løypa, det er noe med dette løpet som er helt spesielt. Vasaloppsarrangørene er proffe, de tar alle løpere på alvor, de er imøtekommende og serviceinnstilt. Du føler deg som løper verdsatt og velkommen uansett om du kommer først eller sist.
HÆRLIG HÆRLIG å være i MÅL!!!

Alle er dessuten usedvanlig blide og hyggelige, -det er nesten så man kan spekulere i om de er trent i å bære så blid? Av alle de tusenvis av frivillige som hjelper til, fins det ikke ett eneste surt fjes.

FANTASTISK, rett og slett FANTASTISK. 
Tusen takk ULTRAVASAN for nok en fantastisk tur, i herlig svensk natur, 

- og JA -jeg kommer garantert igjen!!!!
video

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...